Iskanten ligger nord i Barentshavet, og er overgangen mellom hav og polis i nord. Overgangen mellom iskanten og åpent hav kalles iskantsonen. Avhengig av faktorer som vindretning og havstrømmer kan den bestå av alt fra løse små og store isflak som driver i et stort område, til en kompakt kant bestående av små isflak som er trykt sammen foran mer solid is.
UNR er imot en videre åpning av Barentshavet. Dette er begrunnet i miljømessige, men også økonomiske og praktiske hensyn. Oljevirksomhet i Barentshavet er dyrt, og krever høy oljepris for å gi avkastning. I tillegg er det betydelige utfordringer knyttet til drift og gjennomføring av virksomhet i Barentshavet, spesielt med tanke på HMS. På grunn av lange avstander, kalde og mørke vintre kombinert med hardere vær-forhold øker påkjenningen på infrastruktur og vil gjøre rednings- og beredskapsoperasjoner svært utfordrende.
Ifølge FNs klimapanel må 70% av verdens kjente oljeforekomster bli liggende i bakken om man skal nå togradersmålet. Også i norden må utslippene ned, og en eventuell åpning nord i Barentshavet vil øke forurensingen betydelig. Området i tilknytning til iskanten har et viktig naturmangfold. Det er kombinasjonen av det særegne biologisk mangfoldet og høy biologisk produksjon som gjør området særlig verdifullt. Polarinstituttet og Miljødirektoratet i Norge anbefaler å ikke utlyse de nordligste blokkene for konsesjonstildeling da dette kan få alvorlige konsekvenser for naturmangfoldet og sikkerhet på oljeplattformene.
Ettersom som havtemperaturen stiger vil iskanten trekke seg tilbake. UNR mener at det er forsvarlig at iskanten må defineres med utgangspunkt i maksimal isutbredelse for april, som definert av Norsk Polarinstitutt. Det er uforsvarlig å åpne for oljevirksomhet innenfor iskantsonen, ettersom det både er vanskeligere teknisk og utsetter sårbare områder for ytterligere risiko.
For å verne den sårbare sonen mot inngrep og for å sikre et godt oljevern mener UNR man må ha en buffersone opp mot iskanten, der det ikke skal kunne deles ut boretillatelser til oljeindustrien. 100 km tilsvarer det som er en forsvarlig avstand til iskantsonen, og sikrer at oljevernmannskaper har nok tid til å reagere og nå en lekkasje før det treffer isen.
UNR vil arbeide for at:
- Iskanten må defineres med utgangspunkt i maksimal isutbredelse for april.
- Det skal være ingen oljeboring over den 72 breddegrad
- Det må være en 100 km buffersone opp til iskanten, der det ikke deles ut konsesjoner. Hele dette området defineres som iskantsonen.
Reservation Nordisk Friheds Ungdom.
